Apartment Dreamvalley
Åndalsnes / Isfjorden
Norge
Bestill nå for vinteren 2024!
--> til bestillingskalenderen
Wolfskins dagbok del 8
Lørdag 03.09.2016
I dag er en stor dag. Fotoshoot er annonsert!
De siste ukene har jeg drevet en innsamlingsaksjon for MaxDog hundehjem i Romania, som jeg har støttet lenge. Jeg var ikke bare i stand til å samle inn penger, men møtte også en virkelig flott nordmann. Hun har et hjerte for dyr og også mye kunnskap om å fange dem i unike øyeblikk med kameraet sitt. Det tilbyr derfor rimelige fotoseanser, hvor inntektene kommer hundesenteret til gode. Et utrolig flott og sjenerøst tilbud! Selvfølgelig skal våre firbente venner være foran objektivet først – du må tross alt kunne vise deg frem med testbilder!
Sagt og gjort. For at vi ikke skal bli flaue, børstet jeg mine 3 hunder mye. Dessverre var det ikke nok tid til å klippe håret til Josy, som ble alt for langt igjen, men musen er naturlig vakker. Akkurat som mamma - fordi hun opprinnelig ikke skulle være med på bildene og derfor ikke var litt pyntet. Jeg hadde på meg de eldste buksene, jakken med alle malingssprutene på og kanskje håret mitt fortsatt var pent i en hestehale tidlig på morgenen, men på tidspunktet for fotograferingen var det ikke lenger... Sminke ble også helt glemt. Som jeg sa - naturlig vakkert, hehe...
Men fokuset var på pelsnesene våre. Og sjekk ut hvordan Wolfskin likte sin pre-styling:
Tidlig ettermiddag startet det. Tove Unhjem, fotografen, er virkelig et geni bak kameraet og vet nøyaktig hvordan man skal håndtere dyr. Vi tok de første bildene i hagen, men Wolfskin var fortsatt veldig skeptisk. Hele teatret virket ikke så behagelig for ham, så han overlot scenen til sin Shunka mesteparten av tiden. Vel, og hun er den fødte modellen:
Etter at vi også hadde tatt noen virkelig flotte øyeblikksbilder av hestene, kjørte vi inn i skogen med hundene. Det ble tatt vakre bilder der. Til slutt tålte Wolfskin alt for mammas skyld, men utseendet hans sier sitt... en jobb som dressman er nok ikke hans greie.
Mandag 09.05.2016
I dag ga min kjære herr Klaus, hans livspartner, meg et skikkelig sjokk. Jeg var på jobb og på en fridag fikk Micha lov til å ......hoste.... fritid. Så han var i hagen med våre 3 pelsneser. Dette har blitt en fin vane i det siste, å la Ulveskinnet mitt løpe fritt i hagen minst en gang om dagen.
Vel, på et tidspunkt fikk jeg en tekstmelding fra Micha som sa: Skina er borte. Jeg var nær ved å få et hjerteinfarkt og kjempet allerede mot begynnelsen av fortvilelse; akkurat da jeg ville få Micha på telefonen, kom disse bildene:
Gutten min hadde akkurat gjort seg komfortabel blant bartrærne! Micha, hvis du skremmer meg til døde på den måten igjen, vil du dø en pinefull død, jeg lover!
Fredag 09.09.2016
I dag ventet vi besøk. Til slutt! Foreldrene mine kom fra Tyskland og skal bo hos oss i nesten 3 uker! Vi var selvfølgelig nysgjerrige på å se hvordan Wolfskin reagerte på de to. Selv om oppførselen hans overfor fremmede har forbedret seg enormt, er han fortsatt skeptisk og reservert. Siden vi ønsker å fly til Budapest i 4 dager neste uke, håper vi at Wolfskin ikke reagerer altfor engstelig og går ut og går tur med de to. Hvis ikke... har vi et problem.
Jeg må ærlig talt si at faren min ikke var så glad for det faktum at vi tar med en annen hund inn i familien. Som om vi ikke allerede hadde nok å gjøre med dyrene våre... Selv om foreldrene mine elsker dyr og vår Shunka og lille Josy elsker "bestemoren og bestefaren" deres, mente de fortsatt at vi overdrev med Wolfskin. Men jeg visste allerede før besøket deres at de ville elske Wolfskin - akkurat som alle andre firbeinte venner.
De kom med tog på kvelden, og vi hadde regnet med at velkomstseremonien skulle finne sted i hagen, da det erfaringsmessig er ganske stormfullt. Ulveskinn sprang også ned trappen til huset og gjennom bakdøren inn i hagen, snuste på mamma og pappa - og det ordnet seg. Bestemor og bestefar ble akseptert fra første minutt, akkurat som meg og Micha! Det var fantastisk. Wolfskin hadde aldri oppført seg slik med noen. Ingen innsats og godbiter hadde så langt båret frukter da Max, en god familievenn, prøvde å lokke Wolfskin ut. Han rørte seg ikke fra hjørnet på badet. Og nå? Et kort "Vel, hvem er her?" fra pappa, kos fra mamma - og saken var avgjort. Fra dag én gikk Wolfskin glad og veloppdragen ute med pappa i bånd (minst 100 ganger om dagen), og innimellom lå han på kjøkkenet med mamma og lot seg skjemme bort til punkt og prikke. Mamma sa at han var en så utrolig hyggelig fyr, lettstelt og så vakker (den flammende pelsfargen hans tiltalte henne, hun vil spørre frisøren om han kan gjøre det for henne også). Alt i alt en rungende suksess. Jeg var så glad og stolt av gutten min.
Lørdag 16.09.2016
Uken har flydd avgårde. Foreldrene mine skal overta huset og dyrene om 3 dager når Micha og jeg vil slappe av i Budapest noen dager. Og alt fungerer så bra! Det er en utrolig god følelse å slippe dyrene ut av hendene med god samvittighet og uten frykt.
I en tid nå (har jeg ikke engang fortalt deg om det? Glemt.. kjære..) Wolfskin har vist oss det ultimate tegnet på tillit: Han legger seg (jeg mener egentlig ikke legge seg ned, jeg mener kaste) på ryggen foran oss og strekker bena magen mot. Vennligst kryp! Og ikke stopp! Den mest sårbare delen av en hund er magen og halsen – nakken er det første området en motstander prøver å bite i. Hvis du vet det og så ser en redd hund ligge foran deg... ingen sjenanse i øynene, men håpefull forventning for å stryke på magen, nakken og beina... hjertet ditt må flyte over av glede! Slik var det i hvert fall for meg. Ulveskinn tar til og med hånden min mellom potene hans så han kan holde meg. Og se: selv bestemor kan ta på den følsomme undersiden! Hvem hadde trodd det for bare noen uker siden?! Er han ikke bare ren galskap?
Gud som jeg elsker denne gutten.
Søndag 2. oktober 2016
Egentlig er det ikke så mye nytt å melde.
Vi bruker den gylne høsten og den vedvarende tørken til lange turer over enger og stubbåkeren vår; et stopp ved elven er alltid inkludert. Shunka og Wolfskin elsker å løpe ned i hjulsporene. Wolfskin, med sitt lange bånd, kan nesten føle seg fri til å gjøre dette, og i går inviterte han til og med Shunka til å spille! Det er flott å se ham så bekymringsløs og glad.
Selv når vi ikke er ute, er min kjære den ultimate solstrålen. Han benytter enhver anledning til å strekke seg ut i solvarmen - også synkront :-)
Mandag 10.03.2016
I dag er det 3. oktober - en helligdag i Tyskland. Det gjorde vi ikke, så jeg dro tidlig på jobb som alle hverdager. Siden det fortsatt er helt mørkt så tidlig på morgenen (rundt halv seks), fikk mine to store elsklinger en lys krage (min lille Josy-Maus digger seg bare til å gå ut en kort stund så tidlig på morgenen for så å kose seg med en gang skjønnhetssøvnen hennes igjen). Egentlig burde det være påbudt overalt og utført like nitidig som her i Norge: å se og fremfor alt å bli sett. Her er det høyeste prioritet, og jeg synes det er riktig. Shunka har et blått bånd, Wolfskin har et oransje bånd. Jeg trodde først at gløden kunne irritere ham, men det gjorde den ikke. Gutten min plages ikke av å bli dratt over hodet eller av det sterke lyset. Så veloppdragen. Og se hvor viktig det er å bli sett:
Ja jeg vet, Wolfskins hals ser mer ut som om den brenner, eller som Micha påpekte: som om han har et stort sår i halsen.... men originalen ser veldig fin ut. Jeg legger stadig merke til at biler bremser så snart de ser de to fargerikt flimrende lysene dukke opp foran dem --> målet nådd!
Onsdag 10.05.2016
Jeg synes det er vanskelig å forlate huset om morgenen. Av og til jobber Micha seinvakt og er hjemme, men han forlater vanligvis leiligheten før meg.
Ulveskinnet mitt liker ikke når mamma går bort! Så han står eller ligger med steinmykning
Ser ned i gangen når jeg samler nøklene og tar på meg skoene. Jeg må fortsatt snu meg flere ganger for å forsikre ham om at mamma snart kommer tilbake...
Så snart inngangsdøren smeller igjen, begynner kjæresten å gråte. Som en ulv. Halv bjeff, halv hyl. Fremleietakeren vår forteller meg alltid hvor lenge det varer. En halvtime, til og med en hel. Jeg tenkte da for meg selv at kanskje en radio ville hjelpe. Hør stemmer. Så slått på MDR1 Radio Sachsen. Det fungerte i én dag, så likte Wolfskin tydeligvis ikke hits lenger. Men som et smart hode, som jeg tilfeldigvis er, kom jeg på noe annet:
Hver morgen trener jeg en halvtime med treningsbøylen min (hula hop, bare større og 3 kg, for å brenne magefett) mens jeg ser på TV - CSI New York. For mitt liv. Jeg slo bare ikke av TV-en da jeg dro. Det var verdt et forsøk. Se og se! Babyen min ser ut til å være like opptatt av kriminalitet som meg. Eller kanskje det bare er stemmene han er kjent med... Ingen roping, ingen bjeffing, ingen gråt, uansett. Ja!
Menno... det blikket hver morgen når jeg går på jobb... De vet nøyaktig hvordan det gjøres!
Onsdag 10.12.2016
I dag hadde vi en ny veterinærtime med Wolfskin. Ikke bekymre deg - det er ingenting galt med ham, han er våken.
Norske medier har i en tid nå gjentatte ganger frarådet import av utenlandske hunder fordi de skal forårsake alvorlige utbredte sykdommer. Mange av parasittene og sykdommene som er vanlige i andre land finnes faktisk ikke her i landet. Norge er blant annet ett av to helt rabiesfrie land i Europa. Derfor er det også strenge innreisebestemmelser, som ble lempet på for noen år siden. Dessverre er det alltid privatpersoner og organisasjoner som ikke overholder kravene eller importerer «villt». Utløseren for mediehypen var imidlertid en hund fra Spania som tok med seg hjerteorm. Veldig, veldig stygg; smertefullt og smittsomt, dødsdommen for den stakkars hunden og et stort sjokk for eierne.
Derfor bestemte jeg meg for å få tatt forskjellige blodprøver med Wolfskins. Ikke fordi jeg har en mistanke, men for å opptre ansvarlig og forebyggende.
Husker du? Ved den første undersøkelsen kom veterinæren inn i bilen og ga ham en bedøvelsessprøyte. Og her? Skina -Ulveskinn- gikk inn med meg i bånd til veterinæren! Han tråkket høflig på vekten og takket nådig nei til godbitene som ble tilbudt (han er veldig kresen). Da satte Skina seg ned på gulvet i behandlingsrommet og ventet på at ting skulle komme. Barber bena...nei! Veterinæren hadde ikke en sjanse. Skina fortsatte bare å stikke bena under kroppen, men ellers rolig og ikke panikk. Vi bestemte oss da for å gi ham en lett bedøvelse for blodet hans igjen for ikke å stresse ham unødvendig og skremme ham. Jeg ble så glad for at han gikk inn der med meg helt alene! Vi må dra eller bære våre Shunka og Josy til veterinæren... de går ikke frivillig.
Wolfskin fikk deretter bedøvelsen injisert uten engang å vrikke med øynene. Dette får dessverre også blodtrykket til å stupe, og Lise-Marie hadde vanskelig for å tappe av den nødvendige mengden av den dyrebare livseliksiren. Derfor måtte begge føttene tjene. Men se, Lise gjorde det pent og moteriktig, gjorde hun ikke?
Etter å ha våknet, knirket Skina hjerteskjærende og gråt – det tåler ingen mamma lenge. Så jeg tok fri fra jobb resten av ettermiddagen og satte meg ved siden av kjæresten min. Og så kom roen tilbake. Det er bare hyggelig når mamma holder hender.
Søndag 16.10.2016
Som alltid begynner morgenen vår i helgen - med en omfattende tur gjennom skogen. Eller sagt på en annen måte: Vi leser Hunde-BILD på søndag :-) Det må være interessante ting der inne, så lenge det noen ganger tar å lese...
Søndag 30.10.2016
Nesten 8 måneder har gått siden Wolfskin er hos oss. Det føles som om han har vært en del av meg i halve livet mitt. Veldig forsiktig og uten mye oppstyr krøp han inn i hjertet mitt og forandret meg. Han er en så nøysom, kjære gutt. Han tar takknemlig imot det jeg gir ham uten noen gang å kreve. Aldri påtrengende eller insisterende tigger, alltid stille tilstede og venter.
Vi har fått til mye på disse ukene, vi har vokst sammen. Hans første frykt fikk oss til å vokse sammen, og den sakte voksende tilliten til meg er balsam for begge sjelene våre. Først visste han ikke engang hva glede var. Den praktfulle buskete halen hans har aldri beveget seg lykkelig. Nå og da for noen uker siden kunne vi se en veldig liten, engstelig bevegelse, og i dag er det faktisk en skikkelig halelogring når jeg kommer hjem fra jobb og han venter på meg i gangen! Ikke denne skjelvingen i hele kroppen slik Shunka gjør, men en tydelig gjenkjennelig panorering gjør at jeg kommer hjem hver dag. La oss se om jeg blir filmet en dag!
Og jeg glemte å nevne noe annet: Se på før- og etterbildet på dørstokken vår:
Innhegningen vår, skurkgården eller hva vi nå kalte det endelig rømningssikre gjerdet til forgården vår er borte! Vi demonterte den vel vitende om at det ikke lenger var nødvendig. Ulveskinn liker å bli satt i bånd i gangen eller går gjennom trappeoppgangen fra bakutgangen inn i den inngjerdede hagen. Dette kunne vi bare drømme om for et halvt år siden!
Og slik ser det ut nå når vi går en tur:
Ingen tegn til den paniske hunden. Wolfskin er glad for å få på seg kragen og setter seg til og med på forventning. Er ikke det fantastisk?!
Torsdag 11.03.2016
I dag er det noe å melde igjen. Jeg døde nesten av hjertestans, men etterpå var lettelsen og gleden enorm!
Du vet at vi går ned trappen med våre to eldre og legger et halvt bånd og bånd på dem der før vi åpner ytterdøra og går ut. «Fengselet» vårt pleide å være der som en buffer mellom inne og ute, men det er borte nå. Derfor sørger vi alltid for at ingen åpner inngangsdøren mens vi setter Skina i bånd. Slik at han ikke ved et uhell sklir utenfor. Det har også hendt fra tid til annen at vår Shunka åpner inngangsdøren selv når hun ser noe gjennom vinduet, som får henne til å skynde seg og handle på eget initiativ. Så lenge vi er der og kan la Shunka sitte i tide, er det heller ikke noe problem. Helt til i ettermiddag.
Som alltid dro jeg ned i huset med mine to eldre, Madame Josy ville ikke bli med meg.
Shunka var allerede nervøs fordi noe utenfor hadde fanget øyet hennes. Det ene sekundet satt hun fortsatt lydig foran meg mens jeg tok på meg skoene, det andre hoppet hun opp, opp og på dørhåndtaket – og ut. Jeg klarte ikke å reagere så fort da Ulveskinnet mitt skyndte seg bak meg. Uten bånd! Shunka, din dumme kjerring!!!!!! var min første tanke - tilgi meg. Ett skritt til den åpne døren – der sto Ulveskinnet mitt der ute, bare 2 meter unna inngangsdøren og så forventningsfullt på meg. Jeg kalte ham inn i huset mitt - og han nølte ikke et sekund! Kom til meg, satte seg ned foran meg og ventet tålmodig på at jeg skulle sette båndet på ham.
Jeg gråt av lettelse og glede. Han kunne ha stukket av! I alle fall på tunet eller på enga eller et annet sted. Men han gjorde det ikke, han ventet på meg. Det falt ham aldri inn å utnytte situasjonen. Hvilken galskap!!
mandag 11.07.2016
Min lille Josy er død.
Vi måtte slippe henne i morges etter at hun fikk akutt nyresvikt i helgen. Bare sånn, uten forvarsel. Hun sovnet i armene mine hjemme etter at vi begge hadde hatt en smertefull natt. Jeg kunne ikke la henne lide lenger. Sov godt min kjære, jeg savner deg uendelig, en del av meg ble med deg.
​
Shunka og Wolfskin tar Josys død ganske bra - faktisk må jeg si at de to egentlig ikke ser ut til å påvirke Josys fravær så mye. Sikkert også fordi Josy stort sett var alene og de to «store» holdt sammen. Tvert imot – Wolfskin beveger seg nå friere og mer selvsikkert – sjefen er ikke lenger der. Ingen han må konkurrere om mammas gunst med samtidig. Uansett - mitt solskinn Wolfskin hjelper meg mye over Josys død.
