Torsdag 29.12.2016

​

29.12.2015 - For ett år siden i dag så jeg Wolfskin for første gang. På bilder fra mottaksleiren i Romania. Det ene benet mangler, pelsen hans er sammenfiltret og henger i filler. Han er ganske tynn og han er redd. Kan nesten ikke røres - ikke så rart etter det han må ha vært gjennom. Og jeg mistet umiddelbart hjertet mitt til ham.

Så mye har skjedd siden den gang. Wolfskins første vinter uten å sulte og fryse, hans første ordentlige jul med lys og den helt spesielle stemningen. Går i snøen, noe han liker fordi han vet at han kan gå tilbake til hjemmet sitt og føle seg trygg etterpå.

Ulveskinn er vårt solskinn; han har gitt livet mitt en ny mening og lar meg se mye med andre øyne.  Nå er hans tilknytning til meg følbar hvert øyeblikk,  hans tillit gjør meg glad og stolt. Jeg kan se i øynene hans en slik hengivenhet og kjærlighet som jeg aldri trodde var mulig.

Praksis nå er at Wolfskin er overalt hvor vi er. Når jeg er på kjøkkenet, er det et sted i midten. Hvis jeg har gjort meg komfortabel i sofaen, er det et sted i nærheten; holder alltid et øye med meg. Hvis jeg går i kjelleren, kommer han etter meg. Han sover i hjørnet sitt under skrivebordet ved siden av sengen min og tar meg med på badet når jeg står opp. Han har gladelig på seg krage, bånd og reflekskrage og går ut.  Han venter tålmodig til bildøren er åpen og han kan hoppe inn i boksen sin for å ta oss et sted hvor vi kan gå en skikkelig fin tur. Han boltrer seg nå med shunkaen sin, kaster seg frem og tilbake og suser overstrømmende rundt. Han er ikke lenger redd for fremmede, mer nysgjerrig. Han bjeffer på andre hanner, men bare kort. Da er han nysgjerrig og bare snuser. Foran huset i hagen og til bilen lar vi ham løpe uten bånd - han begynner ikke engang å bevege seg fra meg. Enten løper han rett ved siden av meg eller rett inn i bilen eller til ytterdøra. Han nøler aldri.

Så mye som Wolfskin liker å gå ute og på tur, vil han fortsatt foretrekke å reise hjem. Han liker å være ute, men man ser tydelig at han gjerne vil hjem igjen.

Et par ting jeg la merke til:

Ulveskinn er ganske hardfør mot støy. Nesten ingenting plager ham, jeg kan til og med dytte ham vekk med støvsugeren!

Han liker ikke hvite varebiler. Og han blir redd når vi går nedover gaten og en bil stopper ved siden av meg. Det liker han ikke i det hele tatt. Disse to fakta antyder nok mye...

Ellers er Wolfskin nesten en vanlig hund - bare mye mer takknemlig og hengiven enn noen hund som aldri har måttet oppleve dårlige ting kan være.

Vi vil fortsette å gå vår felles vei, som forhåpentligvis blir veldig lang.

​

Et spennende år med et fantastisk dyr. Jeg tror det er riktig tidspunkt å lukke dagboken min foreløpig.